Jepp, da har valpene kommet. To hanner og to tisper. Alt vel med mor og barn. Jeg presenterer stolt fra venstre: Fasanreirets Kermit the Frog, Minnie Mus, Piip og Snurre Sprett (sistnevnte er litt slapp, stakkar…):
Fra valpekassa ønsker vi dere alle
Riktig God Helg!!!
Jada, så var vi her igjen, da… Nytt år, med bare blanke ark foran oss. Det er fint, litt skremmende og litt spennende på en gang. Jeg pleier ofte å få en liten mental nedtur når det nye året setter inn. Den er en blanding av en slags hang-over etter jula og en følelse av nesten å ha gått i mål, men ikke helt. For det er jo litt sånn; når vi har kommet så langt i det gamle året, rukket både ditt og datt og kommet helt til den 12. måneden, så skal vi plutselig trykke på restart liksom, og begynne helt forfra…??? Litt sånn “rykk tilbake til start” –følelse. Dumt, jeg vet, men det er altså en sånn mental greie jeg har. Det var i grunnen verre før – nå tenker jeg ikke fullt så mye på det. Heldigvis!
Anyway; vi var på en herlig tur i Tjømes dype skoger igår, sammen med Gry, Milli og Tjorven. Foto står veldig sjelden i fokus når Gry og jeg er på tur, men igår hadde iallefall begge kameraet med. Hvor “skuddklare” vi var kan dog absolutt diskuteres. Skravla går, hundene løper og tida flyr!! Vel tilbake kunne vi konstatere at vi hadde tilbrakt omtrent to timer ute i den vårlige Tjøme-skogen. Aaaaaahh, deilig var det!!!!!!!!
Et forsøk på å samle troppene
En rask opptelling viser at det ble hele sju bilder fra turen!!! Eller, det er jo ikke helt sant. 7 bilder fra starten av turen! Deretter lå kameraet trygt og slappet av i rumpetaska.
Flinke Milli!!! Hun bare satt der som hun hadde fått beskjed om, hun… Jeg tror hun tenkte: “Sukk! Hvis de andre to bare hadde skjønt at jo fortere vi sitter stille her, desto fortere kommer vi oss videre”. Men de andre to var visst ikke like smarte. Bienna ble helt tullerusk da hun fant ut at Gry hadde godbiter, og satte seg sporenstreks fore å true dem til seg ved høylytt masebjeffing. Rampebikkje!! Tjorven kan jeg unnskylde, hun er jo bare barnet og kan vel ikke forventes å ha ro i rompa si, vel?
Det nærmeste jeg kom gruppebilde igår
Vi hadde det uansett helt supert på tur igår!! Bienna sovnet straks hun kom hjem og drømte drømmer med mye lyd i. Og jammen ble jeg ikke så rent lite sigen jeg heller…
Tilslutt litt Baltus. Han er en både supersjarmerende og superrampete kattegutt!! Jeg har mistenkt han for å stikke av med Nøves fine lapphundvanter flere ganger i det siste. Men etter å ha funnet dem igjen i Biennas seng heller jeg mer mot at Bienna er på jakt etter potensielle valper. Den tida er nok rett rundt hjørnet nå.
Baltus finner seg de rareste steder å sove. Her har han tullet seg inn i dynetrekket mens jeg skiftet på senga. Bienna er bestekompisen hans, både inne og ute. Hun passer på han og jager vekk store, skumle katter fra våre enemerker så fort de prøver seg. Baltus “koser” med Bienna på sin helt egne måte (det ser mer ut som om han prøver å drepe henne). Hvis Baltus slutter, piper Bienna eller langer ut labben for å be om mere “kos”. De er jammen snåle sammen!!!
Jeg hadde visst en liten film på telefonen også. Den viser iallefall litt av ”leken” til kompisene:
Ha en flott ny uke allesammen!
Nok en gang må jeg konstatere at det har gått veeeldig lang tid siden forrige innlegg, men jeg slenger inn et nå helt på tampen av dette året. Vi har hatt en deilig adventstid her på Nøtterøy. Ikke den helt store julestemningen med vårlige temperaturer og grønne gressplener. Litt snø hadde vært koselig, men det trenger slett ikke være i sånne mengder som vi hadde i fjor altså. Jeg prøver å se det positive i situasjonen; jeg trenger ikke være redd for å skli på glatta, strømutgiftene blir ikke av de største, jeg slipper å fylle bensin på freseren og sparer en del på det, de gamle piggdekkene holder kanskje denne sesongen også, osv…
Før jul har vi også i år rukket å produsere litt spiselige julegaver. Vi har laget lemon curd, sild i forskjellige varianter, fransk nougat og bakt lefser/ kling. Jeg overrasket meg selv i sistnevnte forbindelse; det viste seg nemlig at jeg er et talent med kjevla. Fikk skikkelig dreis på kjevlinga iår!! Neste år blir det enda bedre (satser jeg på)!
Baltus og Bienna har blitt skikkelig gode busser og har stor glede av hverandres selskap. Bienna passer på Baltus når de er ute sammen, liker ikke at han forsvinner ut av syne. Baltus legger seg gjerne inntil Bienna på trappa for å holde varmen. De er så søte!! Inne leker de sammen i all vennskaplighet. Bienna er tålmodig som bare det, helt utrolig hva hun finner seg i. Men blir Baltus for slitsomt er det bare å sette seg oppå han – da blir det fred!!
Jeg trodde det skulle bli sirkus med juletre og kattunge, men det har gått veldig smertefritt. Vi sto klare med spruteflaska fra begynnelsen og enhvert forsøk på bøll med juletrepynten fra Baltus’ side ble belønnet med en velrettet sprut – siden har han nesten ikke sett på treet en gang.
Julaften ble feiret med kjæresten, de to jentene og moren hans og Thea. Vi hadde det veldig koselig!! Min lille stue bugnet av julegaver, papir, bånd, folk og dyr. Det var litt hektisk en stund, men etterhvert fikk vi kontroll på kaoset og roen senket seg atter over julekvelden. Alle fikk masse fint og kun glade fjes var å se. Selv ble jeg spesielt glad for en myk pakke fra Bergheim! Den åpenbarte verdens nydeligste votter og pulsvarmere!! Bienna kastet seg over dem og boret nesen godt nedi vottene mens hun snøftet, gryntet og snuste interessert. Dette var spennende saker, ja!! Bienna fikk jo egen gave fra Nallemann også, hun. En pose med søte hjertegodbiter!! Nam-nam!! Jeg fikk dessverre ikke tatt bilder av seansen siden det skjedde litt mye på en gang, men nå har jeg fått tatt bilder av herlighetene i allefall.
ER DE IKKE FLOTTE???
Er de ikke verdens fineste, kanskje?? Med “lapphundlogo” til og med!!! Vottene er litt store for meg så Geir har kastet sitt lange blikk på dem, men jeg tviholder på dem siden jeg er en frysepinn og derfor trenger dem mest!!
Nøve, du er verdens snilleste!! Jeg var så glad da Pelle fikk genser av Bienna-ull og regnet derfor ikke med at jeg skulle få noe, og det var sånn jeg hadde ment det også. Ulla ble gitt uten forpliktelser eller forventninger om å få noe tilbake. Men gleden var stor likevel!!! Årets varmeste gave i dobbel forstand!! Tuuuusen, tusen takk!!!!!!!!! Men du må fortelle meg hvem som har bidratt med ull til disse?? De er litt melerte i fargene; innslag av både grålige, brunlige og lysere toner. Her tror jeg opptil flere lapper har litt ull med i spillet…
Nyttårsaften drar Geir og jeg mest sannsynlig på hyttetur i Tuddal. Håper det gjør at det blir en fredelig nyttårsfeiring for Bienna uten for mye fyrverkeri og spetakkel.
Hunden og jeg ønsker dere alle
et innholdsrikt nytt år!!
Ja, i dag er Bienna hele 6 år! Helt utrolig å tenke på!
Hun er helt håpløst vanskelig å ta bilde av; vil ikke se inn i kamera og legger øra flatt, mens hun piper som besatt, så dette ble dagens beste resultat…
Men hun er iallefall flink storesøster for Baltus-rampen. Hun er ikke fullt så redd for han lenger og ganske tålmodig når han klabber til henne på nesa eller leker med halen eller bakbeina hennes. Hun blir kjempesjalu hvis pusen stjeler lekene hennes - da iler hun til og napper dem ut av puselabbene. Et sted går visst grensen for hva hun kan finne seg i! Innimellom kan de nesten leke litt med hverandre, men begge er fortsatt litt usikre på hvor de har hverandre.
Det vanker nok noen godsaker på bursdagsbarnet idag, og kanskje drypper det litt på rampepus også??
Ha en strålende november-uke!!
Idag har vi fått et nytt familiemedlem – nemlig kattungen Baltus! Han er hos oss på prøve. Vi må se hvordan Bienna takler å få en katt i hus, før vi kan ønske han endelig velkommen.
Baltus er ni uker gammel og er født og oppvokst i en veterinærfamilie med fem barn, fire katter, en hund og et ukjent antall høner og sikkert flere andre dyr. (De har hatt både rådyr, påfugl, sauer og mere til boende hos seg i perioder). Han burde altså være godt sosialisert og han viser allerede “tenner” når Bienna er i nærheten ved å frese advarende. Bienna på sin side later som hun ikke ser han og er mest opptatt av kattematen. Her får vi nok en utfordring…
Vakkert lite vesen som liker seg best på dyna til Thea. Dette blir spennende!!
Først av alt; hva er nå dette for en merkelig blomst??
Og svaret?? Neimen om jeg vet… For et drøyt år siden fikk jeg en merkelig plante i pensjon fra kjæresten. Den stammer angivelig fra Afrika og trives visstnok best med minst mulig oppmerksomhet. Hvilket passer meg utmerket! Hos meg slipper kun planter inn som krever et minimum av service og vedlikehold, nemlig. Etter lang tids forsømmelse blomstrer nå altså planten, takket være mine “grønne fingre”!
Hele planten med sin enslige blomst (en liten knopp til er i anmarsj).
I går dro vi ut til Moutmarka på Tjøme for å sikre årets julelikør. Nydelig høstvær, men det blåste litt surt. Vi angret bittert på at vi ikke hadde tatt med oss Geirs supergode, spicy-karri-kyllingsuppe på termos, men, men… Her er vi på vei. Er det sauer her, tro?? Vi har klatret over et sauegjerde, men ingen sauer er å se, høre eller lukte. Jeg tar sjansen på å ha Bienna løs. Hvordan skal dette gå?
Et av de første eksemplarene vi så av av arten, men det så veldig utplukket ut. Det var nesten bare de mest utilgjengelige bærene som hang igjen, men dem var det til gjengjeld mange av. Slåper vokser i svært tette kratt fulle av lange, skarpe torner. Skal tro om vi finner nok??
Bienna var ute av syne i 30 sekunder (jeg ropte på henne og hun kom som en vind) og jeg mistenker at hun på denne korte tiden lydløst har “jaget” sauene opp på denne lille knausen…
… men Bienna bryr seg ikke om sauene når hun har funnet seg et bein (et sauebein??) å gnage på. Sauene holder imidlertid skeptisk øye med oss og Bølla. På vei tilbake gikk hun også løs gjennom sauebeitet, men viste ingen interesse for å lete etter sauene og vi så heller ingen. Du blir sikkert sint på meg når du leser dette, Gry? Men nå har jeg jo fått bekreftet det jeg har trodd hele tiden; Bienna er egentlig litt redd for sauer og foretrekker å ha dem på avstand.
Røde bær av noe slag og slåper…
Mengder med slåper!! De her ser nesten ut som druer?
Bølger, skum, solskinn, vind og vær – dagen kunne neppe blitt bedre!
Jeg er så fasinert (les: stein gal) av sånne fine, runde, glatte steiner som finnes i fjæra. På hver tur har jeg lov til å ta med meg inntil tre steiner hjem (en liten regel jeg har laget for meg selv for å begrense galskapen en smule). På bildet over en liten varde som noen hadde laget.
Vi fant “the missing link” mellom Tjøme og Påskeøya!
Her har jeg laget min egen lille varde eller stein-snømann, kanskje?
Stein, stein, stein og blå himmel
Geir på jakt etter sin drømmestein – Bienna synes det kjedelig å finne fine steiner. “Skal vi ikke gå snart eller leke litt med pinner, kanskje??”
Et av mange slikke-seg-på-nesa bilder…
Kurven full av kveder
Også har vi vært på kvedeslang blant kommunens busker. Vi har laget kvedelikør (dvs. den står og godgjør seg på et Norgesglass), kvedegele og i skrivende stund står kvedemarmelade og putrer i kjelen. Dette er nytt for oss, men må selvfølgelig testes. Det blir spennende å smake! Vi fant også slåper nok i massevis og julelikøren er dermed sikret. HURRA!
Fortsatt god høst til alle!
Jeg har lenge tenkt på å lage et innlegg fra skogen vår. Flere av dere har delt deres turer på bloggen og det har vært så koselig å se små glimt fra deres hverdagsturer. Vår skog må vi dele med mange mennesker – det er veldig populært å gå tur og jogge i skogen vår og hunder luftes hyppig her. Nøtterøy er relativt tett bebygget og det er ikke så veldig mange turmuligheter i nærheten utenom Teieskogen. Det er i utgangspunktet båndtvang her hele året, men det skal innrømmes at jeg ikke tar det så alvorlig…
Min gamle ungdomsskole rives bit for bit… Da jeg begynte her var den 10 år gammel og nesten splitterny! Tenk på det… Omtrent her starter offroad-turen vår.
Idag utstyrte jeg meg altså med kamera og satte igang med dokumenteringen straks vi slo inn på “offroad-stien” vår. Denne stien er litt utenfor allfarvei (les: lysløypa) og jeg kan telle på to hender antall ganger vi har støtt på folk her de siste 5 årene. MEN IDAG!!!! Joda, opptatt som jeg var med fotografering fulgte jeg ikke fullt så årvåkent med på stien som jeg pleier og Bienna svinset rett foran meg (vanligvis ligger jeg foran “Snusmumriken” i løypa). Plutselig går “folk-i-skauen-alarmen”!! Og 20 meter foran oss: dame med hund i bånd som oppfører seg merkelig (i Biennas øyne) – pass deg mamsen!!! Før jeg rekker å utbasunere noen kommando snerrer kvinnemennesket: “Hold bikkja di i band, er du snill!”. Bienna har ikke til hensikt å høre på meg selvfølgelig, for dette var en snodig menneske, må vite. Derfor nærmer hun seg ekvipasjen mens hun bjeffer i kjent Bienna-stil. Sukk! Jeg kan jo ikke annet gjøre enn å gå bort til Bienna, ta tak i halsbåndet hennes og fysisk styre henne i retning bort fra hund og dame. Når lappisen vel har fått snudd nesa i retning stien igjen, er hund og dame glemt og Bienna rusler sorgløst videre – uten bånd. Fadderullan altså!! Jeg som gledet meg til tur også støter man på sånne grinebitere helt i starten!! Hadde hun enda utdypet hvorfor hun var så opptatt av å få Bienna i bånd. Var hunden hennes engstelig, eller kanskje hun selv? Hadde den lus eller kennelhoste? Eller var hun rett og slett en paragrafrytter?? Jeg vet ikke… Jeg er fullstendig klar over at 1) det er båndtvang og 2) min Lapphund har en rungende røst og kan virke skummel for ikke-hundevante folk, men folk som selv har hund hører som regel forskjell på aggressiv bjeffing og varslingsbjeffing.
Til venstre, helt i starten av turen. Til høyre, rett før vi møtte på sinte-damen.
Det skal også opplyses at jeg som regel aldri har problemer med å stoppe Bienna og sette på bånd før vi møter folk (og jeg pleier alltid å gjøre det) – idag var jeg bare altfor opptatt med fotografering. Ikke ble bildene mine særlig bra heller…Filler’n!
Den barnålstrødde stien slynger seg mykt blant furutrær og blåbærlyng. Noen få blåbær klamrer seg til riset fortsatt.
Det er sikkert mange meninger om båndtvang og praktisering av denne. Jeg kjører min egen variant av denne. Den bygger på min teori om at Bienna har det best løs, samtidig som jeg må respektere andre menneskers rett til å føle seg trygge. Derfor går jeg ofte mindre brukte stier, bruker øyne og ører godt og klarer i 99% av tilfellene å få Bienna i bånd når vi passerer andre mennesker/hunder. Ved møte med andre hunder spør jeg alltid om det er i orden at de hilser evt. leker løse sammen før jeg slipper henne/lar henne gå bort til hunden. Etterhvert kjenner vi de fleste hunder og eiere som pleier å gå tur i skogen vår (og 99% av dem er kjempehyggelige og sosiale folk), men denne damen/hunden hadde vi altså aldri sett før.
Et lite utvalg ikke-spiselige sopper i skogen idag:
Den siste soppen her er muligens en kremle, men i såfall en giftkremle(???) Noen som vet?? Neste prosjekt er å lære seg kremlene – mange gode blant dem visstnok…
Pauseplassen til venstre. Her er det en helt naturlig “benk” i fjellet. Her pleier jeg å sitte og lytte til skogens lyder et par minutter mens Bølla snuser litt, før vi går videre. Til høyre, Bølla, vel…
Her har vi kommet til “Robin-Hood-delen” av skogen. Jeg tenker nemlig alltid på at her kunne man spilt inn en sånn film. Tenk dere Robin Hood til hest og lyden av hestehover hamrende mot stien. Det er nesten så jeg kjenner det rister i bakken…
Bøkeskogen er så vakker – lyset silet lagvis mellom greinene og gir et luftig, lysegrønt inntrykk.
Vakre stammer, mektige grener og fine “tær” har de, bøketrærne. Jeg elsker dem!!!!
Vått etter M Y E regn den siste tiden. Gummistøvler var et godt valg idag…
Ut av bøkeskogen og tilbake i furuskogen – på vei opp mot utsiktsplassen.
Ser du flyet der oppe på vei til Torp? Også Bølla i lynget. Lurer på om det er alt regnet som har bleket fargen på lynget, jeg?
Utsikt over Vestfjorden – her er det til og med satt opp en benk!!
Bienna elsker skogen vår – selvom den ikke er så stor!!
Helt mot slutten av turen kommer vi til fotballbanene. Ikke bare én, men hele TRE kunstgressbaner ligger her, med all den aktivitet det fører med seg. Jeg er IKKE glad i fotball – det er en plasskrevende og støyende idrett som opptar altfor mange barn og unge, (synes jeg da)!!!
Jeg har vært hardt angrepet av foto- og bloggvegring i det siste og beklager dette, men det er liv i meg og bikkja altså. Den siste tiden har gått med til soppturer sammen med kjæresten. Vi utforsker stadig nye bruksområder for sopp og har produsert bl.a. soppsoya. Dessuten har vi laget vår egen pasta iblandet mel av tørket steinsopp. Gøy, gøy!!! Vi har mange planer, men akk, så altfor liten tid… Men begge elsker å eksperimentere og prøve seg på nye ting i matveien, så vi får bare bruke den tiden vi har godt.
Vi ønsker alle en fin, fargerik høst!!
| |
